Hopp til innholdet

«Use it or loose it!»

    Stemningsrapport fra seminaret

    «Stemmer i endring»

    Ført i tasten av

    vokalpedagog Rune Knoff

    på vegne av

    redaksjonskomiteen i Norsk Stemmepedagogisk Forum

    «Nei nå dere må jeg få si som skuespilleren Per Aabel sa en gang: Dette blir mye om meg, så nå synes jeg det skal handle om deg! Hva synes du egentlig om meg

    Salen bryter ut i latter. Det er svært god stemning. Terje Stensvold har fortalt levende fra sin lange karriere som operasanger, en karriere som virkelig tok av internasjonalt i det han gikk av for alderspensjon ved fylte 52 fra den Norske Opera og Ballett. I moden alder høstet han formidable internasjonale kritikker for sine tolkninger av Strauss´ og Wagner-roller. (Selv opplevde jeg hans Wotan i Die Walküre med Berlinerfilharmonien i 2012 med Simon Rattle som dirigent. Med 68 år fremstilte han en av de mest gripende rollebekledninger jeg har vært vitne til. Kritikerne uttalte samstemmig prestasjonen som vokalt uovertruffen!) Hans eksempel er interessant og relevant i denne sammenheng: Norsk Operasangerforbund, EVTA/Norsk Stemmepedagogisk Forum og Operahøgskolen holder denne lørdagen 2. april 2022 et 6 timers seminar i formidlingsavdelingen på Operaen over temaet «Stemmer i endring». Den aldrende stemmen er også tiltenkt litt plass. Spørsmål som «Hvor lenge kan en sanger beholde sin stemme? Hva skjer med stemmen når utøveren blir eldre?» skal forsøkes belyst med faktabasert fysiologi og gjennom beretninger fra ulike utøveres opplevelser.

    Terje Stensvold er en av fem kunstnere som er invitert og som danner et fortellerpanel. Kåre Bjørkøy er her, Ruth Wilhelmine Meyer, Guri Egge, Trond Halstein Moe og Hege Høisæter. Moderator er ingen ringere enn Nils Harald Sødal, forholdsvis nybakt doktor innenfor faget prestasjonspsykologi. Rette mann på rette plass i dag med andre ord, man skal ikke være ublu for å omgi seg med all denne famøsitet. Andre ville ha blitt lettere starstrucked!

    I salen sitter også internasjonale kapasiteter som Knut Skram, Tone Kruse, Solveig Kringlebotn, Njål Sparboe, Anne Nyborg og Ann Helen Moen, for å nevne noen. Flere med dobbeltroller, en rekke fremtredende vokalpedagoger fra hele Norge samt studenter ved KHiO har også meldt seg på til denne kursdagen. Den fortoner seg som en gedigen møteplass for det vokale Norge, om dog mest på den tunge klassiske side hva sjanger gjelder. Arrangementet gjennomføres med støtte fra Norsk Kulturråd og Fond for Utøvende Kunstnere.

    Samarbeidsseminaret ble planlagt arrangert allerede i 2019, men måtte på grunn av pandemien utsettes. Endelig kan vi møtes! Arrangørene presenterer tre foredragsholdere som hver er ruvende kapasiteter i sine fag. Mentorene Johan Sundberg fra Stockholm og Susanna Eken fra København er fremdeles aktive forskere og yrkesutøvere. I tillegg er leg logoped Ulrika Nygren fra Karolinska Institutet i Stockholm til stede for å presentere noe av sin forskning.

    6 timer i et slikt selskap viser seg svært underholdende og berikende, selv om både moderator og deltakerne nok kunne ha fylt 6 timer hver, for å få ordlagt det de hadde på hjertet. Herav Terjes bekymring for om det blev vel mye om ham.

    Trond Halstein Moe erfarer det samme som Terje, at hans stemme med alder har blitt rikere på fasetter og dramatisk kraft, hånd i hanske med erfaringen som trygger ham som utøver. Som freelance-sanger høster han fremdeles strålende kritikker som dramatisk baryton med sin fengslende karisma og velholdte 67 år.

    Kåre Bjørkøy bringer likevel temaet alder relevant inn i forhold til tenorfagets rollefigurer. På et tidspunkt følte han med eksempel i Pinkertons partier (Puccinis Madama Butterfly), at de ikke lenger var for ham å gestalte. Altså at det opplevdes litt pinlig for en femtiåring å skulle fortsette å fremstille vesentlig yngre karakterer. Men noen ringere sanger syntes han ikke å være av den grunn rent vokalt. Som professor i sang har han fortsatt å bruke sin stemme. Hans kunnskap om faget har skapt en strålende tilvekst på utøversiden fra Norge.

    Guri Egge er utdannet klassisk sanger, og kom til å satse store deler av sin karriere på samtidsmusikk. Gulle har urfremført mer enn 50 nye verk av samtidige komponister! Mange skrevet for henne. Så var hun datter av sin far Klaus og nærmest født inn i dette kreative miljøet og ble tidlig krøket, forteller hun. Kanskje derfor ble ikke temaet alder for henne like gjeldende. Hun har også hatt et rikt liv som elsket pedagog og er en pådriver innenfor vokalfeltet på å ville vite og lære mest mulig om alle sjangre. For meg fremstår hun som yngre enn noensinne og vidunderlig vital!

    Hege Høisæter forteller at pensjonsalderen på operaen satte en stopp for hennes faste virke på huset i 2016. Mange av mezzofagets store roller består av relativt unge rollefigurer. Operasjefen ønsket å gi nye yngre krefter en sjanse. Men stemmen var bedre enn noensinne med 52. Rikere enn før. Hun klarte beundringsverdig raskt å erobre en ny arena innenfor samtidsmusikken, hun skapte seg selv en ny arbeidsplass. Flere norske komponister skrev musikk og partier for henne, og hun debuterte i Wagnerroller ved Operaen i Göteborg. Den vakre mezzosopranen har stadig en omfattende karriere med utstrakt konsertvirksomhet.

    Vokalkunstneren Ruth Wilhelmine Meyer synes at tilvekst i alder rent vokalt kun har beriket henne. Hun har oppnådd et større oktavomfang og hun har erobret seg et fysisk herredømme og en erfaring som kompletterer hennes kunst. Moderator oppfordret henne til å gi oss en demonstrasjon, og generøst lot hun oss få en smakebit! Meyer er berømt for sin vokale spennvidde, som strekker seg over syv oktaver og for sitt nonverbale uttrykk. Det kan beskrives som sjangeroverskridende, og har spor av strupesang, opera, samtidsmusikk, og folkemusikk fra ulike deler av verden! En form som dog innbefatter mikrofonbruk.

    Konklusjonen synes for våre paneldeltakere å være at det vokale profesjonelle livet ikke på noen måte var over med 52. Men livet krevde tilpasning og mental kapasitet til endring. Solid og god helse er underforstått en viktig faktor, og at svært god teknikk og psykologisk innsikt også ligger til grunn for denne suksessen. For ikke å si det mot, viljen og den enorme arbeidskapasitet som må til. Kanskje er det påfallende at det ikke er noen klassiske lyriske sopraner i panelet. Sopranfaget har flest unge skikkelser. Operahistorien rommer legender som Magda Olivero og Edita Gruberova, koloratursopraner som holdt karrierene i gang til over fylte 70. Magda sang fra hun var 22 og i mer enn 50 år, underviste til hun ble over 95 og levde til hun ble godt og vel 103. Begge sangerne hadde store skarer av trofaste beundrere, og de evnet å glede dem opp i svært voksen alder. Å være ung kan mirakuløst i operaens verden transformeres til det å formidle ungdom. Hemmeligheten ligger i selve stemmeprakten. Dette har imponert meg mange ganger.

    Å få våre tre foredragsholdere til å snakke utelukkende om den aldrende stemmen, skulle for arbeidskomiteen vise seg umulig. For som Susanna Eken svarte, så har hun aldri arbeidet med gamle stemmer. Men fordi stemmen og vår kropp hele tiden, fra vi er født til vi går bort, er underlagt en kontinuerlig endringsprosess, så landet vi her tematisk: «Stemmer i endring». Dagens tre foredrag skulle vise seg svært konsentrerte og bringe oss konkreter på denne tematikk. Jeg skal gi en skisse av hva foredragene tok for seg:

    Johan Sundberg ble født i 1936. Han studerte og tok en Ph.d. i musikkvitenskap ved universitetet i Uppsala i 1966, ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i York i 1996, og han har i dag sitt virke som professor emeritus i musikalsk akustikk ved Instituttet for Tale, Musikk og Hørsel ved Den Kongelige Høgskolen for Teknologi i Stockholm. Johan ble tidlig interessert i de akustiske aspektene i musikken og har viet sitt liv til nettopp musikkakustikk. Et tverrfaglig felt som kombinerer kunnskap fra fysikk, psykofysikk, organologi, fysiologi, musikkteori, etnomusikologi, signalbehandling og instrumentbygging, blant andre fagfelt. Her har tale og sangstemmen og musikkfremførelse fått hans hoved-oppmerksomhet og han har ledet store internasjonale forskningsprosjekt i over tretti år. For den interesserte menigmann presenterer Sundberg i «Musikens Ljudlära» musikkakustikk i mer popularisert form. En bok som anbefales på det sterkeste!

    De fleste av deltakerne har hørt om Johan og møtt ham før. Mange har kommet for å få oppleve hans rett på sak og forskningsbaserte fakta. På under et minutt er vi kastet inn i møtet med Tracheadraget, de variable mulige posisjonene til Larynx med stemmebåndene, hvor de befinner seg og deres fester og bestanddeler. Det ideelle subglottale trykk, lungenes kapasitet og funksjon, diafragmas betydning, vibratoet. Primærtonen som mindre interessant i seg selv: det er hva svingningene vinner av resonatorisk og akustisk tilvekst når de passerer forbi sinus Morgagni, epiglottis, svelget, munnhulen, i nesegangen, via hulrommene i hodet og kraniet, ved hjelp av tungens ulike påvirkningsmuligheter og alle disse antagonisters samspill som skaper og former svingningene til de eventyrlige variasjoner stemmen tilbyr oss som instrument. Aktivering av de fem formantene, overtonerikdommen. Holdningen som påvirker ansatsrøret! Enda er det mer. Men Johan begynner med pusten og lungenes funksjon. Jeg våger å tone det hele med en viss humor, for det har også Johan masser av i bøtter og spann. Ruvende er også gestalten med sine drøye to meter!

    Johan Sundbergs vitebegjær har ledet til beskrivelser og kunnskap som nå har sjanse til å bli allemannseie, han begynte sine studier med orgelpiper. Ulike rør til demonstrasjon kom også denne gang frem til demonstrasjon, for å illustrere hvordan reelle forskjeller oppstår og for å hjelpe oss til å forstå vår menneskelige fysiske konstruksjon ved lengdevariabler i resonansrøret. Man kan like godt lære seg hva som er bevist som fakta gjennom vitenskapelige førsøk og teoretisk kunnskap. Bedre det enn å basere sine oppfatninger på gammel overtro og misforståelser. Sier Sundberg. Så går mange derfor til hans leksjoner med en viss ærefrykt: tenk om det er viktige detaljer og sammenhenger som vi ikke har fått med oss. Sangfaget synes som et langt lerret å bleke, det er alle enige om. Og spesielt for de som har tenkt til å bli pedagoger og skal ta ansvar for å utvikle andres stemmer. I det siste året har Sundberg rettet sitt søkelys mot nesens rolle i sang, han slår fast at nesegangen er en nokså trang kanal og at en viss bruk av nesekanalen fremmer tilvekst av overtoner vi setter pris på. Ingen bel canto uten. Dermed basta!

    Før jeg beveger meg over til Susannas foredrag vil jeg nevne det slagordet Sundberg introduserte og som ble stående som et mantra resten av dagen for alle deltakerne etter å ha lyttet til hans foredrag, og som synes å være det viktigste poenget etter hvert som vi også blir eldre:

     Use it! Or loose it!

    Uansett alder, uansett ambisjoner, sier Sundberg, det er gjennom kontinuerlig bruk og hensiktsmessig belastning over tid at en stemme ivaretas og kan bygges for stadig mer krevende oppgaver. Akutt og langvarig overforbruk synes farlig, også det å ikke bruke den i det hele tatt i lange perioder. En viktig faktor ved utvikling er å lytte til kroppens signaler og å sette kunnskap om instrumentet inn i sin forvaltning av egne ressurser. Med økende alder svekkes normalt noen funksjoner. Johan viser til undersøkelser som viser at lungekapasiteten minsker, nerveimpulser gir ikke lenger like tydelige tilbakemeldinger som før, hørselsfrekvensen reduseres noe. Kjernemuskulatur som tidligere gjorde jobben uten videre, må nå kanskje trenes opp på en ny måte. De individuelle forskjellene gjelder alltid, men de færreste opplever at ting blir lettere med årene og det krever derfor enda større grad av planlegging og prioritering. Men de fleste kan ha glede av sin stemme lenge om disse hensyn tas.

    Her overtar Susanna Eken stafettpinnen med å minne om, at vi stemmepedagoger alltid står overfor dobbeltheten ved det fysiologiske og det psykiske.  Muskler kan kun hva de har lært. Har de vært ute av drift, dvs. vært ubrukte i dagligdagen, kan en i stemmeundervisningen ikke plutselig forvente, at de er sterke, smidige, velkoordinerte og i god kondisjon. Det må altså for alle en viss opptreningsperiode til!

    Selv har jeg gledet meg enormt i forkant av seminaret til endelig å møte Susanna Eken. Jeg har gått glipp av hennes mesterklasser på Voksenåsens Vinterakademi, men det er mange år siden jeg leste hennes bok «Den menneskelige stemme». Som for en blivende sangpedagog kunne virke litt som en bibel den gang– men hvor hun samtidig gjennom ansvarstilskriving oppmuntrer til innsats i faget. Susanna er kjent i hele Europa som en av de fremste pedagogene innen klassisk sang. Etter endt utdanning som sanger og logoped, har hun undervist på det Kongelige Danske Musikkonservatorium og Opera-Akademiet i København gjennom en kvinnealder. Hun kaller seg selv en talentutvikler, og det gjør hun med rette. Svært mange av hennes tidligere studenter har skapt seg betydelige karrierer i det profesjonelle musikklivet, spesielt i operasammenheng. Om man tyr til en liten generalisering, kan man gjenkjenne visse fellestrekk: Ikke bare synger de vakkert hennes elever, de har en bærekraft som fyller store scener og de har lange karrierer uten å bli utslitte. Da ikke rart at man spør seg, hva er det Susanna har som gir studentene hennes slike fortrinn?

    Det går heller ikke lenge denne gang før den elegante og forfinede damen trekker frem de to likeverdige aspektene som må bygges hos en vordende utøver, psyke og soma. Hun prisgir det medfødte talent, legger vekt på miljø- og oppvekstbetingelser, den samfunnsmessige pregning, spesielt for den som har en ambisjon om å gjøre profesjon av sin sang. Hvor viktig oppveksten er og det å bygge en solid selvtillit hos den unge kan hun ikke få vektlagt nok. Selv har Susanna i voksen alder nesten utelukkende arbeidet med store begavelser og stemmer. Et aktuelt navn som fort nevnes i rommet er Lise Davidsen. Men det er flere navn på denne listen, vår operasjef Randi Stene er et til. Men det betyr ikke at hun startet der. Fra boken husker jeg en rekke case-stories hvor hun søker å generalisere de ulike typene unge elever hun har møtt gjennom sin tidlige varierte praksis, fra arbeid med privatstudenter og fra universitetet i København. Hun beskriver også i dag klassisk sang som et kulturprosjekt man må være seg bevisst. Det er en kulturelt betinget estetikk, som er forutsetningen for den klassiske stemmeutdannelse. Det finnes altså noen kjøreregler.

    Stemmen er et produkt av det livet vi har hatt, sier Susanna videre. Stemmen kan ikke løsrives fra vår personlighet, men vi kan anvende den på forskjellige vis, og stemmepedagogen kan med den riktige tolkning av talentets muligheter veilede det menneske, som gjerne vil synge. Hun snakker også om ulike pedagogtyper hun vet om. Hvilke å unngå å bli – og hvilke som er forbilledlige. Her legges listen høyt. Hun gjør også et poeng av at unges forventninger til en pedagog i dag er annerledes enn tidligere. Derfor er det kanskje viktig for en selv og andre å begrense seg når man møter på utfordringer hvor man blir stående uten synlige resultater. For det er på studentenes resultater at en kan måle en pedagog, tillegger Susanna Eken.

    Når det gjelder det å bli gammel i faget hevder hun at dette er avhengig av en gunstig sanglig progresjon. Det å vite hvilke oppgaver og tilbud å si ja takk til, og hvilke å avstå fra. På dette punkt er Susanna meget bestemt. Uavhengig av talent, det å ta på seg for store oppgaver for tidlig kan skade en for livet. Instrumentet vårt er litt å regne som porselen. Det er et sterkt og holdbart materiale, dersom det ikke knuses. Ulike personer har ulike forutsetninger, fysisk som psykisk og den musikalske intelligens må trenes i alle disipliner. Økonomisering er det derfor viktig å lære seg tidlig. Susanna beskriver et ideelt sangtreningsopplegg som et som lettest lar seg sammenligne med intervalltrening: 10, 15 minutter på, ti minutter av.  Med konsentrasjon på hva som er essensielt.

    Selve grunnfunksjonene i klassisk sang har hun denne lørdagen ikke tid til å gå nærmere inn på. På spørsmålet fra panelet om hva hun etter et langt pedagogisk virke vil trekke frem som et av de viktigste tekniske fenomener å være oppmerksom på, så svarer hun umiddelbart «opptreningen av bak-lukket». Susanna opererer med to grunnleggende stemmetyper: den tunge og den slanke stemme. Det stemmetekniske registerarbeidet til den brukbare helhetsfunksjonen er vesensforskjellig for den tunge og den slanke stemmen. Men felles for dem begge er, at det skal være et godt og fast bak-lukke, dvs. at lukkefunksjonen i stemmens bakerste muskulatur, som er festet omkring pyramidebruskene, sammen med mellomgulvet skal skape den nødvendige antagonisme og motstand til kompresjonen og lengdespenningen.

    «Det knytter seg en lang rekke øvelser til bak-lukket, lengdespenning, smidighet og høydefunksjon til den tunge stemmen, likegyldig hvilket stemmefag stemmen tilhører – og det knytter seg tilsvarende andre øvelser med fokus på god kompresjonsbalanse, crescendofunksjonen og stabilitet til den slanke og smidige stemmen.

    Denne muskulære utviklingen av balansen mellom bak-lukket og lengdespenningen og den presise ansatsfunksjonen i hele stemmens toneomfang er kjernepunktet i det stemmetekniske arbeidet. Den presise ansatsfunksjonen blir opparbeidet gjennom et avbalansert antagonistisk samspill mellom stemmens lukkemuskulatur baktil i strupen og mellomgulvet. Er strupen og ansatslukket forseglet i et nedadgående trekk gjennom lungene til det lavstående mellomgulv, dannes en stabilitet og motvekt til lengdespenningen, som styres av muskulaturen utenpå strupebruskene. Det presise bak-lukket er etter min mening et av de helt vesentlige tekniske punkter i utviklingen av en stemme egnet til klassisk sang.»

    Med dette sitatet velger jeg å forlate Susanna Eken. Man har forventninger når man møter sine mentorer. En er at man kanskje skal kunne gjøre en «shortcut» til kunnskap, at man selv kan unngå å bruke tid på å gå i blindveier som ikke fører noe steds hen. Det er på sin plass å takke for nettopp denne opplevelsen ved dette møtet!

    Siste foredragsholder ut, dr. Ulrika Nygren, leg logoped ved Karolinska Instituttet i Stockholm hadde en helt annen tematikk å belyse. Nemlig den å spille inn til forsamlingen noen impulser fra sitt arbeide med å hjelpe personer med dysfunksjonelle stemmer og stemmevansker, basert på sitt arbeid med personer som går igjennom kjønnsbekreftende behandling, og hvordan stemmen påvirkes ved hormonelle forandringer i kroppen. Altså virkelige totale endringer av identitet og kjønn!  

    Logopeden foreleser engasjerende i en time. Jeg begrenser meg her til å referere litt av den delen av foredraget som handlet om de av oss som er transpersoner. Mer informasjon om hennes forskning er lett tilgjengelig på internett. Men jeg nevner at Ulrika også snakket om stemmeskiftet hos gutter og jenter, (målbrottet på svensk) altså de endringene vi alle gjennomgår i puberteten. Ulrika peker på det faktum at jenters stemmeskifte ofte fortoner seg som så udramatisk, at det nesten glemmes bort. Men det er der, og bør absolutt tas hensyn til under den tiden det skjer.

    Utgangspunktet for en stor del av Ulrikas forskning, var at det manglet evidensbasert kunnskap som kartlegger stemmeproblemer hos transmaskuline personer i Sverige. (Noe som nok gjaldt resten av verden også) Det vil si personer som ikke identifiserer seg med kvinnelige kjønn tildelt dem ved fødselen. Når en slik kjønnsinkongruens forårsaker psykiske lidelser kalles dette kjønnsdysfori. Ved senter for kjønnsidentitetsutredninger ved Karolinska Universitetssykehuset i Stockholm økte antall personer som søkte om behandling fra 40 til ca. 400 personer mellom år 2008 og 2018, like mange transmaskuline som transfeminine personer. En kjønnsidentitetsutredning kan lede til at noen av diagnosene transseksualisme, kjønnsidentitetsforstyrrelse og uspesifiserte lidelser bestemmes. Samtlige diagnoser gir tilgang til kjønnsbekreftende behandling. For en transmaskulin person innebærer det for eksempel hormonbehandling med testosteron, ulike former for kirurgi samt, for noen logopedisk stemmebehandling. Testosteronbehandlingen leder til en maskulinisering av kroppen, inklusive en irreversibel senkning av stemmeleiet på grunn av økt stemmebåndsmasse.

    I en av hennes studier så hun signifikante senkninger av fonasjonsfrekvensen etter 3, 6 og 12 måneders behandling. Stemmeleiet var da kongruent med referanseverdiene for svenske cis-menn. Menn som identifiserer seg med det kjønn som er blitt tildelt dem ved fødselen.

    En fjerdedel av de transmaskuline personene i studien til Nygren var i behov av stemmebehandling for funksjonelle stemmeproblemer. Disse viste seg eksempelvis som nedsatt stemmestyrke, instabilitet, begrenset stemmeomfang og en redusert stemmekvalitet. Mange transmaskuline personer opplever også at de feiltolkes som kjønn, at de lyder yngre enn de er, at de tilskrives feilaktig kjønnsidentitet av andre på grunn av stemmen.

    Å forandre stemmen i retning mot sin kjønnsidentitet kan minske kjønnsdysforien, samt forbedre livskvaliteten og den mentale helsen hos personer med kjønnsinkongruens.

    Den erfarne logopeden utstråler varme og klokskap. Hun slår meg som en person jeg ville foretrukket å møte dersom jeg selv stod midt oppe i en slik personlig krise. Hun besitter en naturlig autoritet. Hvor stor del av vår identitet er ikke stemmen, fortsetter Ulrika.  

    Ikke alle transmaskuline personer ønsker et senket stemmeleie, og noen forkaster et stereotypt mannsideal og en binær kode for stemmen.

    Gruppen er meget sammensatt, hvilket krever at logopeden er lydhør for de respektive personenes subjektive opplevelse av sin stemme, eventuelle ulemper og ønske om behandling.

    Hormonbehandlingen av transmenn er altså irreversibel. Den innebærer vekst i stemmebåndene, men ikke i skjoldbrusken eller noen andre av bruskene i strupehodet. Dette innebærer at personene som går igjennom denne behandlingen kanskje ender opp med en egen fysiologisk variant. Det er forsket for lite på dette foreløpig, men Ulrika antydet at det er mye som tyder på at stemmebåndene ikke kun vokser i lengde og bredde, men også noe i dybden. Stemmebåndsmassen øker. Det slås fast. Det blir derfor spennende å følge opp denne forskningen videre.

    Hos transkvinner så endrer hormonbehandlingen ikke størrelsen på stemmebåndene. Dersom de ønsker hjelp av logoped, går treningen på øvelser som feminiserer stemmen. Dette er ikke nødvendigvis et enkelt arbeid, fordi falsettstemmen for mange ikke synes som en god løsning.

    Til avslutning:

    Seminaret bød på spennende varierende temaer og beretninger, en god lunsjpause og mulighet for sosialt samvær. Deltakerne viste tydelig at de satte pris på å få møte medlemmer fra et annet forbund og ikke minst studentene fra KHiO. I ettertid er det hyggelig at begge forbund ved en senere anledning gjerne tenker seg et samarbeid om et nytt prosjekt. En forening, i ordets rette forstand.

    Stor takk til Johan, Susanna og Ulrika for at dere tok dere tid til å komme til oss! Vi i Norge har tradisjon for å lene oss på kapasiteter fra våre broderland. Det er et privilegium å kunne møtes i huset på Kirsten Flagstads Plass 1.

    Stor takk til panelet og til Mette Pedersen, Gulle Egge, Anna Elisabeth Einarsson og Kåre Bjørkøy som dannet arbeidsgruppen. Og ikke minst til Kulturrådet og FFUK som var med på å gjøre samlingen mulig.

     “Use it or loose it!” Etter å ha hørt dagens to første forelesninger har jeg lyst til å utvide slagordet til: «Use it or loose it. And do not abuse it!”

    På gjensyn!

    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert.