«Med lidenskap for teater»

Et portrett av Yngve Emil Marcussen

Ført i tasten av Rune Knoff

Et bilde som inneholder person

Automatisk generert beskrivelse

«Sir John Falstaff! Ham skulle jeg gjerne boltre meg med, siden du spør meg om drømmerollen. Kan du ikke se for deg meg som ham?» 

Vi møtes ved lunsjtid, Yngve Emil Marcussen og portrettøren, en torsdag i midten av april. Det å møtes fysisk det siste året har ikke vært noen selvfølge; våre sinn er nærmest høystemte, og møtet oppleves som en stor glede. Vi har kjent hverandre i mange år, og det er gjensynsglede, må vite. Tilfeldigheter har nå gjort oss for kolleger å regne, i styret og redaksjonskomiteen til Norsk Stemmepedagogisk Forum. Det borger for livlig meningsutveksling: I pakt med forumets målsetting er vår felles ambisjon å feste oppmerksomheten på forskning og utviklingsarbeid innenfor området sang- og talepedagogikk, å favne stadig bredere og flere. Begrepet «mutualisme» har fått et talerør gjennom vårt nye styremedlem. Temaet er ikke nytt for forumet, men har med Yngve fått en ny og vitalisert betegnelse. 

«Falstaff? Selvfølgelig!» Jeg humrer og bekrefter rollen som nærmest idiomatisk. Shakespeare fremstiller herremannen som en vittig hund, overlegent intelligent, opportunistisk, vill med vin og kvinner, en nokså fallert adelsmann. Han er tykk, men han bærer sin tyngde med glede og stolthet. Skjønt han neppe kan sies å være sympatisk, er han på en måte elskelig i all sin sammensatte menneskelighet. Så herr Marcussen: avgjort mye å boltre seg med her. Jeg gleder meg!

Yngve er generøst personifisert, den biten stemmer, romslig på alle måter. Lunsjen turnerer herlige verbalkast, humor og alvor, historier fra fortid og nåtid. Er det en ting man trygt kan si om Yngve, så er det at han ikke er kjedelig! Skal herr Marcussen tituleres, blir det skuespiller. Språket, stemmen, teksten, hva der står i den, hvordan å levende- og legemliggjøre den? Ja, dette synes å være selve spørsmålet, for å parafrasere Shakespeare. Som freelance skuespiller, kabaret- og musikalartist har Yngve hatt en rekke ulike og fargerike roller. Med skrekkblandet fryd husker jeg hans «Herodes» i «Jesus Christ Superstar» fra en oppsetting i Oslo Konserthus for noen år siden, og hans «Nattens Dronning» i Teater Joker/Den Norske Operas oppsetning av «Funiculi, Funicula». Prosjektet var en storsatsning for og med skolebarn i forening med profesjonelle voksne sangere og skuespillere, et viktig bidrag til at formidlingsavdelingen ved den Norske Opera og Ballett i 2015 ble tildelt den prestisjetunge The International Opera Awards i London. Min favoritt blant Yngves mange karakterer dersom jeg måtte velge, blir den livstrette unge mannen i Einar Roses revynummer «Jeg orrrrrker ikke det». Han kan være utrolig morsom, og han kan få sagt det! Replikkunsten er ikke kun noe innstudert. Med base i teaterfaget, innehar han også spennende roller som gründer og pedagog, se det skal vi straks komme tilbake til. 

Gjennom årene er det ved festlige anledninger vi har pleid å møtes. Ofte i selskap med mange, ofte etter premierer. Yngves premierer. Gjerne akkompagnert av boblende eksklusiviteter i glass som lett multipliseres. Ofte med Yngve iført komfortable, romslige og elegante rober. Om teatersminken ikke er helt fjernet bekymrer ham ikke. Litt ekstra farge og glitter tar ingen skade av! Han legger heller litt til. Yngve kan til tider fremstå som ekstravagant, men i virkeligheten er han en skikkelig arbeidshest. Selv om sirkushest nok er et bedre synonym. Det kan tillegges at jeg til hverdags har truffet ham iført skreddersydd Harris Tweed fra topp til tå, noe han også utvilsomt kler. Humoren er aldri langt unna, og det er ikke uriktig å benevne ham som komiker eller karakterskuespiller. Ja, rent ut sagt, en gjøgler og en narr! Det blir likevel for snaut, dessuten gammeldags. Han er en skuespiller og sanger som berører. Undertekster kan lett vende gapskratt til halvkvalt gråt når satirikerens skarpe tunge og politisk krasse blikk finner sin stemme. Om det humoristiske aspekt aldri er langt unna, opplever jeg at samtaler med herr Marcussen byr på dyp refleksjon som speiler stor innsikt. Hans mentale leksikon er rommelig. Dette gir seg uttrykk i meningers mot, og han kan med letthet trekke interessante konklusjoner fra antagelser eller premisser. Han er en fornuftig mann med andre ord, og en aktiv lytter. Kombinasjoner som gjør ham kreativ og lett å like.

Han snakker sjelden om seg selv. Teater, musikk og kombinasjonen av disse kunstformene står som regel i sentrum for hans engasjement. Han snakker like begeistret om Jessye Norman som Liza Minelli, kunstnere han beundrer.

Ved min oppramsing av googlede yrkesmessige meritter, svarer han med et bekreftende:

«Du verden. Det har da sannelig blitt en del. Og jeg som fremdeles lurer på hva jeg skal bli når jeg blir stor!» 

Voksen er han, var og følsom. Ikke at det egentlig gir seg til uttrykk på annen måte enn at han vet å bruke denne ressursen fra sitt emosjonelle dyp i sitt arbeid og i sine rolletolkninger. Skuespilleren besitter en mesterlig diksjon samt sterk utstråling og stort scenetekke, sangeren en klangfull baryton. Yngve er utdannet fra Mountview Academy of Theatre Arts i London, og siden da har han arbeidet i en rekke produksjoner som regissør og skuespiller. Blant annet ved Trøndelag Teater, Det Åpne Teater, med kabareter på Caféteateret og i tv-serien om Elias. Han har vært innom ulike format som opera, musikkteater, dubbing av tegnefilm og har særlig samarbeidet tett med Hanne T. Asheim og Teater Joker. 

Skuespillerkarrieren har hele tiden gått hånd i hånd med pedagogisk virksomhet. Yngve har etterutdanning i Universitets- og høyskolepedagogisk basiskompetanse fra OsloMet, hvor han har vært timelærer både ved fakultet for teknologi, kunst og design og ved Senteret for profesjonsstudier. I tillegg har Yngve undervist ved Nordisk Institutt for Scene og Studio, Oslo Barne- og ungdomsteater, Norsk Skuespillersenter og ved Universität zu Köln.  I 2009 grunnla Yngve sammen med Hege Gabrielsen og Øyvind Frøyland Norsk Skuespillerinstitutt. NSKI i Oslo er nå en etablert høyskole som tilbyr treårig bachelorutdanning innen skuespillerfag, musikkteater, manus og regi, og er den eneste høyskolen i Skandinavia der Method Acting ligger til grunn for all undervisning. Høyskolelektoren underviser her ved BA i skuespillerfag, BA i regi og BA i musikkteater. Pedagogens rolle har altså stadig tatt mer plass i skuespillerens liv. Men Yngve er dedikert til begge profesjoner, vekslingen gjør at han næres på en måte som kommer både studenter og publikum til gode. Spillegleden er høy, ikke to dager er like. Som høyskolelektor har han heldigvis en prosentdel av stillingen satt av til FoU.

46-åringen vokste opp på Godlia i Oslo, med mor og far og en bror. Hans øyne ble tidlig ledet i retning av politikk, teater, film og musikk. Pappa Tor Marcussen var en profilert musikk- og kulturjournalist i Aftenposten, og både pappa Tosse og mamma Bjørg var samfunnsengasjerte foreldre som viste sterk entusiasme for sønnens valg av interesser og levevei. Farmor Elsa Brita Marcussen var også en pådriver for kultur, og hun hadde flyttet fra Sverige til Norge etter krigen, hvor hun ble en markant og allsidig kulturarbeider i vid forstand. Som journalist, kritiker og jurymedlem med fokus på film arbeidet hun over hele Europa. Nordisk samarbeid var et særlig hjertebarn for henne, og hun arbeidet bl.a. som programansvarlig på Voksenåsen, leder for Norsk-Svensk Forening, og satt i representantskapet i Foreningen Norden. Hun ble tildelt en rekke internasjonale priser og hedersbemerkelser, bl.a. Nordstjerneordenen, og hun etterlot seg Elsa Brita Marcussens Mediestipend. Hun hadde også stor glede av å være til stede i Yngves liv frem til 2006.

«Din tidlige interesse for teater ledet deg til Elisabeth Gordings Barne- og Ungdomsteater har jeg forstått. Senere ble det altså studier i London?»

«Det var mine kloke foreldre som fant på å sende meg til Elisabeth. Kanskje rett og slett for å få litt fred i heimen..? He he…  Men helt siden jeg fattet interesse for teater har språket vært en viktig inngang til arbeidet for meg, og det vi fikk møte på Barne- og Ungdomsteateret, den introduksjonen jeg fikk i språk, lyrikk og det tradisjonelle tekstbaserte teater, gjorde meg godt rustet for det som møtte meg under min utdanning i London. 

En gruppe elever og pedagoger hos Elisabeth ble varig sammensveiset hva vennskap og faglig utveksling gjelder. Ingrid Enger Damon, Anine Skou, Irene Lecomte, Guri Glans, Erland Bakker, Anders Ribu, Håkon Strøm, Bendik Østbye Johannessen og Kåre Conradi for å nevne noen. Med hennes brennende iver, hennes uuttømmelige energi selv i svært høy alder, og med sin sterkt teatrale form, skremte nok Elisabeth Gording noen elever litt gjennom årene. Hun hadde tross alt stått i en årrekke på scenen i utallige oppsetninger på Nationalteateret og var av den gamle skole. Men for meg og de andre jeg nevner var hun en sterk inspirasjonskraft. Hun var utvilsomt en sentral kulturbevarer, særlig i kraft av sin spredning av klassisk kultur og litteratur til norske barn.

«Ved Mountview i London var stemmebruksfaget kanskje det viktigste og mest omfattende faget vi hadde i vår tekniske grunntrening. Det inneholdt stemmebruk, sang, fonetikk, verselære, klassisk tekst osv. Jeg følte meg svært hjemme i dette arbeidet, og den inngangen stemme, språk og tekst gir i skuespillerarbeidet har alltid forblitt mitt anker, på en måte. Min egen undervisning i stemmebruk omfatter kroppens forutsetninger og anatomi, pust og støtte, stemmeproduksjon og artikulasjon. Videre inngår noe sangarbeid, tekstarbeid, fonetikk og dialektovergang i det faget jeg har undervist i siden oppstart. I de senere år har jeg utviklet faget «Tale og tekst» for BA Musikkteater, hvor noe stemmebruk for tale samt verselære og klassisk tekst inngår, som et fundament for alt det arbeidet med tekst i bunden form som musikkteater rommer.» 

Jeg ber Yngve om å utdype litt hva Method Acting innebærer siden det er så sentralt og grunnleggende ved NSKI. 

«Method Acting er den amerikanske forlengelsen av Konstantin Stanislavskis grunnteknikker, hvor man har utviklet en metode for best mulig å kunne åpne skuespilleren  opp for tankesettet og følelsesregisteret dine roller gjennomlever. Selv om ikke alle metodeskuespillere bruker teknikken likt, refererer «method» i navnet vanligvis til metodene utviklet på 1930-tallet av Group Theatre med Lee Strasberg i spissen. Teknikkene og øvelsene i metodeskuespill søker å fremkalle egenerfarte følelser og minner for å direkte kunne overføre disse erfaringene inn i arbeidet med rollefigurer.»

Et bilde som inneholder vegg, person, innendørs, lilla

Automatisk generert beskrivelse

Yngve som «Nattens Dronning» i Operaens «Funiculi, Funicula»

Yngve beskriver sitt arbeid med stemmen som preget av praktiske øvelser han har lært. De har vært til god hjelp, har gitt resultater – og hjelper andre. Han innrømmer allikevel å ikke være ferdigreflektert når det gjelder hva de praktiske øvelsene innebærer rent fysiologisk. Teknikk har aldri vært målet i seg selv. Herav også interessen for hva et medlemskap i NSPF kan bringe av impulser og læring om stemmen som fysiologisk fenomen. Kunnskap vi fort skjønner kan komme mange andre til gode. Nysgjerrig er han på sine kolleger, og samtidig klar for å dele med andre fra hva han har lært og kan. 

«Det som mer og mer utkrystalliserer seg som kjernen i mitt pedagogiske virke er å dyrke det mutualistiske eller interdisiplinære arbeidet. Når vi både skal ivareta de krav profesjonen stiller til det fysiske, tekniske og analytiske utøverarbeidet på overordnet nivå, og samtidig ta hensyn til og rendyrke den enkelte students kunstneriske uttrykk og særpreg, er det min erfaring at å samkjøre de ulike fagene er det mest fruktbare over tid.»   

Vi i Norsk Stemmepedagogisk Forum kan sitte i timer og snakke fag; temaer å diskutere mangler vi ikke. Forhåpentligvis kan dialogen få fortsette ved mange fremtidige gode møter i vårt kjære forum, og gjennom de allianser vi bygger. Denne gang er tidsrammen lunsj, Yngve har flere møter som venter utover ettermiddagen, studenter som skal veiledes. Avslutningsvis spør jeg en gang til om hans svenske familiebakgrunn. Yngves utdypning leder til at jeg nå forstår hans lett flørtende innledning overfor eget levd liv litt bedre.

Farmor Elsa Brita er blitt nevnt, at hun kom fra Sverige i 1946. Om hennes far finnes det tallrike bokverk som setter lys på person og virke, hans politiske stamina og stemme. Politiske stemme. Han dannet nemlig historie. Han var Socialdemokrat på sin hals og regnes som selve folkhemmets far, Sveriges statsminister sammenhengende fra 1932 til 1946. Han var født i 1885 og døde mens han fremdeles var statsminister 6. oktober 1946 i Stockholm. Yngve forteller om sin oldefar Per Albin Hansson, statsmannen som ledet Sverige under de harde 30-årene og under hele andre verdenskrig. Det sier seg selv at de aldri møttes. Kanskje derfor blir anekdoten fortalt med glimt i øyet, til tross for at episoden nok fortonet seg som dramatisk og trist for mange: 

«Per Albin var virkelig sosialdemokrat. Han ønsket ikke privilegier som bil med sjåfør, han insisterte på å ta trikken! Han fikk etter sigende et infarkt i det han gikk av trikken på vei hjem etter en lang dag i Riksdagen, med møter og påfølgende middag og bridge i Operakällaren med delegater fra den norske regjeringen, bl.a. Einar Gerhardsen. Han falt om på perrongen, liten og rund, en levemann på alle måter, og slik endte han sitt liv, på post, med hatten på og så og si med sigaren i munnen…» 

Nå røker heldigvis ikke Yngve sigarer, men noen vane med å spare seg særlig har han ikke lagt seg til. Yngves olderopphav maner ham kanskje litt i kulissene, også hva hensyn til egen helse angår, men nok med vesentlig større tyngde til hvor viktig det er å tørre å bruke stemmen sin! Gi stemmen kraft og betydning! Rösten! 

I tillegg til Covid-19-utviklingen var presidentvalget i USA noe vi alle fulgte som en uvirkelig thriller i noen  måneder det siste året. Ytringsfriheten som tema ble skremmende aktualisert! Demokrati på et bristepunkt, løgn og konspirasjonsteorier, Trump eller ikke Trump, det kunne synes som verden stod stille i ren forferdelse og uutholdelig spenning i noen dramatiske døgn.

Jeg tror Per Albin Hansson ville ha vært den første til å bejuble og til å understreke viktigheten av den jobben hans oldebarn gjør som kunstutøver og som stemme- og teaterpedagog. Hvor essensielt det er å trygge og bevisstgjøre mennesker på verdien og kraften man har i sin egen stemme, det være seg tale- eller sangstemmen, kan ikke betones nok. I kontekst og med undertekst, i protest og opprør for det gode når det gjelder. Kanskje er det fint at han fremdeles undrer seg på hva han skal bli når han blir stor, Yngve Emil!  Det innebærer såvisst ingen umiddelbar fare for stagnasjon. Personlig gleder jeg meg til det han videre vil bringe. Vi er forhåpentligvis fremdeles begge rike på vokale uopplevdheter, på fremtidige øyeblikk sammen, selve bonusen ved å være i forening.

På vegne av de av oss som har en litt lengre fartstid enn Yngve i Norsk Stemmepedagogisk Forum, vil jeg få ønske vårt nye styremedlem velkommen i vår midte!

Et bilde som inneholder person, bord, innendørs, spisestuebord

Automatisk generert beskrivelse

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *