Forfatter: Kåre Bjørkøy
La Wagner være i fred, er et sitat fra et foredrag Kirsten Flagstad holdt på THE MET i 1950, 15 år etter at hun hadde sin sensasjonelle debut ved denne operaen, i rollen som Sieglinde i Wagners opera ”Die Walküre”. Dette sitatet brukte våre nye operasjef Randi Stene nylig i en hilsen fra Den Norske Opera på sosiale medier. Det kjennes relevant å ta fram dette sitatet igjen nå i jubileumsåret. Kirsten Flagstad lot seg aldri friste til å gi undervisning til andre. Som hun selv sa, var hun for usikker på hvordan hun kunne veilede andre sangere, etter som alle var så ulike.
Men i dette foredraget gir hun iallfall et generelt råd til unge operasangere om å holde seg lengst mulig unna Wagners operarepertoar. Hvorfor ber hun unge sangere velge vekk Wagner, hun som selv ble verdenskjent i dette repertoaret?
Wagners sopranroller framstår som selve prøvesteinen for hva en klassisk sanger kan utstå av belastning. Mange av rollene er stort svært lange og utmattende. Her kreves det uvanlig stemmestyrke, omfang og akustisk bærekraft, ikke minst i mellomleiet. Den gjennom snittlige resonansverdien i et fullt symfoniorkesterer målt ved LTAS(long-time-average spectrum) til å ligge rundt 450 Hz. Mange wagner-sopraner plages med å bære godt mot symfoniorkesteret i mellomleiet, fordi stemmeklangen maskeres av orkesterlyden. Dette sliter ut mange sangere. Men Flagstad bar stadig bedre i dette stemmeleiet dess lenger ut i karrieren hun kom. En LTAS- studie av stemmeklangen hennes i åpningen av Elisabeth arie ”Dich teure Halle grüss ich wieder”, 1939, viser at hun har en uvanlig sterk 2. Formant og tendens til å smelte sammen 3. og 4. Formant, noe som minner om ”sanger-formanten” hos mannlige sangere. 3.4. og 5. Formant dannes i halssvelget uavhengig av vokaler.
Når naboformanter nærmer seg hverandre, øker de i resonansverdi, og stemmeklangen blir projisert sterkt. Fra Gillis W Bratts lærebok og fra Flagstads egne memoarer kan vi forstå at hun fokuserte sterkt på å plassere innpusten lågt i rygg-og lende –muskler. Dette statiske muskelarbeidet var så belastende på holdningsmuskulaturen at hun ofte klaget over smerter i lår og knær etter en lang wagnerforestilling. Denne pusteteknikken senker mellomgolvet ved innpust og kan avspenne muskulatur rundt strupehodet.
Strupehodet trekkes noe nedover og forbi hvileleie. De to parene med hulrom i og rundt strupehodet, Sinus Morgagni og Sinus Piriformes, vil gi en ekstra resonansboost til 3. og 4. Formantene. Flagstad utviklet gradvis denne særegne sangteknikken, og den kom til nytte når hun skulle konkurrere klangmessig mot et stort wagner-orkester. Flagstad sang samtidig med et utpreget flow, der utpusttrykket under stemmebåndene aldri ble så kraftig at stemmen låt presset. Dette var en ekstra gevinst av å synge med avspent, lågt strupehode.
Mange dramatiske sopraner kan kompensere for manglende bærekraft ved å synge med harde stemmeansatser og stort subglottalt pustetrykk. Dette går sjelden bra i lengden. Stemmen kan bli skjemmet av langsom og uregelmessig stemmevibrato; problemer med intonasjon og med tydelige registerbrudd. Noe slikt merkes ikkei opptakene av Flagstads stemme, selv etter en lang karriere. Så seint som i et opptak med Flagstad fra 1957, Alcestes arie av C.W. Gluck, kan vi høre at stemmen hennes har den samme lette og tette vibratoen som hun alltid hadde. Samtidig hører vi godt at stemmen er blitt dypere og enda mer klangrik enn før.
I NSPF må det være på sin plass å minne om at akkurat i disse tider opplever vi noe så sjeldent som at to yngre norske sangere som virkelig lykkes i de krevende wagner-rollene: Lise Davidsen som raskt har etablert seg i verdenseliten blant lyrisk- dramatiske roller, og Elisabeth Teige med sensasjonelle triumfer i det samme repertoaret. Alt tyder på at wagner-repertoaret er et natulig og riktig repertoar for begge disse sangerne. En felles bakgrunn har de med flere andre verdenskjente dramatiske sangere, som Birgit Nilsson, Jessye Norman og egentlig også Kirsten Flagstad: de begynte sangkarrieren med repertoar for mezzosopraner !
Når den dypt funderte mezzoklangen kan integreres med glitrende sopranklang, er betingelsene gode for å utvikle seg til en ekte dramatisk sopran. Flagstad hadde også en sjelden, dyp talestemme, som matchet sangrepertoaret hennes spesielt godt. Når en sanger kan synge og snakke i omtrent samme leie og med tilnærmet samme stemmeteknikk, er det trolig svært positivt for stemmeutviklingen. Stemmen trenes dermed uavbrutt i begge funksjonene.
Unge sangere skal ha ambisjoner om å nå langt, og lærerne rundt dem skal oppmuntre og støtte hele veien. Men det er ikke alltid så lett å være den som må minne om at alt har sin tid, også krevende arier. Det er for eksempel helt naturlig at en sopran på 18 år gjerne vil synge Butterflys arie ”Un bel di vedremo”. Det kan til og med fungere ganske godt, selv om frasen er lange og seige. Dessuten passer jo det dramaturgisk bra, etter som Butterfly i librettoen skal være kun 15 år når hun møter Pinkerton og på liksom gifter seg med ham. Men Puccini hadde neppe sett for seg at Butterfly kunne synges av en 18-år gamme sopran, heller en sopran med minst 30 år på baken, som kunne illudere ung. Både Puccini og Wagner komponerte og orkestrerte slik at det kreves modne og stabile stemmer for å fylle rollene i deres operaer .
Å finne spennende, men høvelig repertoar ut fra alder og stemmeteknikk er vanskelig, særlig fordi unge sangere er tiltrukket av de store og glamorøse ariene. Det er sjelden hyggelig for en sanglærer å skulle bremse den håpefulle eleven som har forelsket seg i store, glamorøse arier : Ikke prøve denne arien ennå, vent heller i 10 år”. Kirsten Flagstad var oppe i samme dilemmaet da hun var ung, men kloke og erfarne pedagoger rundt henne visste å råde henne til å unngå de store rollene, selv om hun tidlig viste å ha en uvanlig stor stemme. Trolig hjalp det henne til å beholde det høye nivået som sanger over så mange år.
Sangpedagoger har til alle tider diskutert hva slags repertoar som er rett for sangstudenter. Sangpedagoger innenfor andre sangsjangere kan sikkert undre over hvor lidenskapelig opptatt klassiske sangere er av temaer som ”riktig Stemmefag”, ”for krevende” eller feil sangrepertoar.
Men i klassisk sang er det ganske stor enighet om at å velge rett repertoar for hver enkelt sanger har stor betydning for hvordan talentet får utvikle seg. Det utøves mye subjektivt skjønn sangpedagoger imellom for å avgjøre om en sopran egentlig er mezzo, eller omvendt, og om en lyrisk baryton egentlig er en skjult dramatisk tenor. Feil repertoar valg kan ødelegge en stemme; rett repertoarvalg kan støtte og utvikle en sanger naturlig.
Ikke noe merkelig i en slik diskusjon når vi alle har erfart hvor mye en ung sangstemme kan utvikle seg på kort tid. Hvor mange sanglærere har ikke opplevd å jobbe med en usikker og forknytt sopran på 18 år som stadig synger urent, men i løpet av et pr studieår med ett lyder som en fullblods lyrisk sopran, og som synger rent og uanstrengt!
Noe slikt opplevde Kirsten Flagstad selv etter å ha fått to leksjoner i sang hver uke av den svenske sangpedagogen og halslegen Gillis W. Bratt i perioden 1916 -1918. I sine memoarer undret hun seg stadig over at ”i løpet av 3 måneder hadde stemmen min vokst seg tre ganger større enn før”. Senere i livet opplevde hun perioder der stemmen forandret seg tydelig, som etter en barnefødsel, og etter et langt opphold fra all syning under 2. Verdenskrig.
Flagstad ble verdenskjent i dette repertoaret over natten, men allerede i 1929 sang hun Elsa i ”Lohengrin” på Nationaltheatret; Eva i Mestersangerne” 1 1930 på Stora Teatern, Isolde fra ”Tristan og Isolde” ved Nationaltheatret i 1932. I årene 1933-35 gjorde hun mange wagnerroller i Bayreuth, Brüssel og Stora Teatern. Dessuten hadde hun allerde rutine fra et utall operetteroller , samt i store lyriske roller av Verdi og Puccini. Kirsten Flaggstad var sangteknisk, musikalsk og scenisk klar for det mest krevende wagner-repertoaret i 1935.
………………………………………………………
Trondheim ,Nov. 2020, Kåre Bjørkøy. Professor emeritus, NTNU.
Referanser:
Biancolli, Louis: The Flagstad Manuscript, New York 1952
Bratt, Gillis W. Talröstens Fysiologi: 2. Upplagan 1930, Stockholm; pp. 15 + pp.28-29
Gunnarson, Torstein: Sannheten om Kirsten Flagstad,Flagstadselskapet, 1985
Nilsson, Birgit: La Nilsson, Mein Leben,, Fischer 1999
Molinder, Jenny: Röstfack-klassifikation
Logopedisk masteroppgave, Univ i Lund, 2001
Solbrekken, Ingeborg: Stemmen, Kirsten Flagstad- verdensstjerne og syndebukk,
Genesis, Oslo 2003
Sundberg Johan: Articulatory Interpretation of ”the singing Formant”.
J. Acoust. Soc.Am. 1’974, Vol. 55,pp. 838 – 844
Sundberg, Johan: Objective Characterization of Phonation Type Using Amplitude of Flow Glottogram
Pulse and Source Fundamental: Journal of Voice, Akseptert for publisering mars 2020.
Sundberg, Johan og Bjørkøy, Kåre: LTAS studier av digitaliserte stemmeopptak av Kirsten Flagstad
og 15 andre ledende wagner-sopraner. Upublisert studie 1919.
Simax: The Flagstad Recordings, PSC 1821-1825