Kairos-koden

Forfatter: Nils Harald Sødal

Sterk i hodet

Mens man i de fleste prestasjonsmiljø lenge har hatt fokus på hvordan man skal håndtere prestasjonsangst og hvordan man skal være best når det gjelder, som det het på 80-tallet, har dette aldri vært et prioritert tema innenfor kunstfeltet. 

  Noe av grunnen til dette ligger kanskje i kunstens problematiske forhold til begrepet prestasjon. For hva er en kunstnerisk prestasjon? Kunstnere kjemper jo ikke for å komme på en seierspall og det finnes ingen objektiv målestokk for hva som er bra eller dårlig kunst. Like fullt føler kunstnere seg vurdert og evaluert nær sagt hver eneste dag. Presset man føler er helt på høyde med det idrettsutøvere opplever, og de fleste kunstnere jeg har snakket med savner en verktøykasse knyttet til det mentale og psykologiske. Særlig gjelder dette for sangere og scenekunstnere. 

  Dette er en av grunnene til at jeg valgte å ta en doktorgrad på Kunsthøgskolen i Oslo innenfor det som heter prestasjonspsykologi. I dette arbeidet utforsket jeg hvordan mental styrke kan kobles til skaperkraft og det å håndtere prestasjonsangst. Hoved-problemstillingen var hva som hemmer og hva som fremmer tilstedeværelse, skaperglede, uttrykkskraft og kreativitet.  

  Jeg intervjuet flere av Norges aller fremste kunstnere og toppidrettsutøvere for å undersøke om det finnes noen fellestrekk hos personer som har markert seg sterkt innenfor sine felt. Dette intervjumaterialet ble så koblet til et 2500 år gammelt filosofisk begrep som heter kairos. Ut ifra dette utviklet jeg en prestasjonspsykologisk metode som jeg kaller Kairos-koden

  Metoden var i utgangspunktet tenkt for kunstfeltet, men arbeidet har blitt møtt med stor interesse også fra andre fagfelt, noe som gjør at jeg i dag holder kurs og foredrag i mange ulike prestasjonsmiljø. 

Målskrekk

page1image256

Min interesse for temaet ble vekket da jeg for mange år siden jobbet med skuespiller Toralv Maurstad, en legende innenfor teaterfaget. Jeg skulle gjøre min første store rolle på operaen, Maurstad var regissør, og rett før premieren sto jeg bak sceneteppet og holdt på å kaste opp av angst. Maurstad så at jeg var redd og kom bort til meg.

  – Er du aldri redd, du Maurstad? spurte jeg.

  Han smilte: –Alle scenekunstnere er nervøse. Men etter mange år på scenen så vet man hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Det å stå panisk å memorere replikker slik du gjør nå eller forsøke å foregripe det som skal skje ute på scenen er bare ødeleggende.

  Og så han ga meg et råd jeg aldri har glemt: 

  – Når du er nervøs, sa han, så trenger du energi. Og det eneste stedet du kan hente energi er i øyeblikket, i den levende virkeligheten utenfor deg her og nå, i det som kan sanses og føles, i det som er materielt og virkelig i motsetning til det som er tenkt og fantasert. Når jeg går på scenen fokuserer jeg derfor bare på sansene mine. Jeg konsentrerer meg om varmen fra lyskasterne, lukta fra mine kollegaer, lydene og fargene i rommet. Sansene tar meg inn i øyeblikket og det som er virkelig. Og det er kun der jeg kan hente energi og kraft, aldri i tankene mine. 

Det Maurstad peker på er at når vi skal prestere på scenen så er tilstedeværelse det aller viktigste fordi dette er den eneste måten vi kan tilføre oss selv energi. Samtidig er dette også et godt middel mot prestasjonsangst. Når frykt eller skam tar overhånd er det nesten alltid fordi vi har fylt hodet med for mye fremtid eller for mye fortid. 

  Landslagstrener i bueskyting Benjamin Backofen forteller at han som utøver ofte ble rammet av det bueskyttere kaller target panic – målskrekk: 

  Jeg ble så fiksert på blinken, på målet, at jeg kunne stivne fullstendig. Problemet var at jeg forsøkte å kontrollere sluttresultatet. Men det som ligger der fremme kan man jo aldri få kontroll på, fordi det ligger i fremtiden. Jeg måtte lære å fokuserer på øyeblikket, på det jeg gjør her og nå, fordi det er det som avgjør skuddet.

Øyeblikket

Øyeblikket har fascinert mennesket i uminnelige tider og har i ulike kulturer blitt sett på som en gave, et poeng som kommer frem i det engelske språket hvor present som kjent kan bety både gave og tilstedeværelse. Øyeblikket har alltid blitt betraktet som stedet for de store gjennombrudd, stedet hvor det ekstraordinære finner sted. Henrik Ibsen fremholdt: 

  Det faller meg ikke inn å tenke på enden. Det er øyeblikket jeg nyter. Jeg sitter her og lever, beruset i nuet. Intet mer jeg krever! 

  Skuespiller ved Nationaltheatret Laila Goody sier det slik: 

  De mest kreative øyeblikkene kan aldri planlegges eller kontrolleres, man må bare sørge for å være tilstede når de oppstår. 

  De aller fleste kunstnere og toppidrettsutøvere jeg har intervjuet gir da også uttrykk for at deres beste prestasjoner alltid vokser ut av slike øyeblikk. Kairos-øyeblikk, som jeg kaller dem. En av dem er suksessforfatter Nina Lykke som forteller at alle hennes romaner er blitt til på denne måten: 

  Jeg kan sitte fastlåst uten å få ned et eneste ord på papiret, men så er det plutselig noe som åpner seg, både i meg selv og i stoffet jeg jobber med. Slike øyeblikk kan være så intense at det er som om tid og rom forsvinner fullstendig. 

  Kairos-koden handler om å lære seg å tilrettelegge for at slike øyeblikk kan oppstå. 

Den legendariske skuespilleren Wenche Foss fortale meg en gang at skuespill for henne nettopp handlet om å utnytte slike øyeblikks-åpninger som hele tiden oppstår mellom aktørene på scenen og mellom scenen og publikum. Det handler om å gjenkjenne slike øyeblikk og vite hvordan man skal bruke dem, sa hun.   

  Skuespilleren Nils Ole Oftebro sier seg enig: 

  Man må lytte til situasjonene på scenen slik de utfolder seg fra sekund til sekund, reagere på det som rent faktisk skjer der og da, ikke på det man har bestemt seg for på forhånd. Det er slik teater blir levende, det er slik det blir kunst

  Solveig Kloppen i TV 2 har samme erfaring: 

  Når jeg leder direktesendinger har manuskortene bare en støttefunksjon. Magien skjer når jeg våger å løsrive seg fra kortene og bare gripe fatt i noe som oppstår helt spontant.

Kairos

Kairos-begrepet har røtter i den greske antikken og har i to og et halvt tusen år representert en innflytelsesrik idé og en praksis knyttet til skaperkraft og øyeblikks-kreativitet. Tenkningen  har blitt anvendt helt fram til i dag innenfor blant annet vitenskapsteori, filosofi, idrett og kunst.   

  Selve begrepet betyr det modne eller det rette øyeblikket og poenget med kairos-metoden er å utvikle en følsomhet for når det er åpning for hva, å vite når man skal handle, og hvordan

  Det er litt som å være på en første date. Man vil gjerne gjøre et godt førsteinntrykk, selge seg inn på best mulig måte, kanskje har man til og med pugget noen vittigheter og noen fordekte skryte-setninger om seg selv. Og det kan jo fungere det, men da er man helt avhengig av å lese situasjonen riktig og finne den rette timingen. Hvis man er for bundet til det man har planlagt kan det fort bli en katastrofe. 

  Dette gjelder for alle prestasjonsformer, og Kairos-koden handler altså om å trene på å gjenkjenne og utnytte kairos-øyeblikkene og de mulighetene som tilbys oss der. 

Slik jeg ser det er kairos-øyeblikk kjernen i det toppidrettsutøvere kaller flow eller i peak-opplevelser, og hos kunstnere gir kairos seg utslag i ekstraordinær skaperkraft, inspirasjon og improvisasjon. 

  For sangere og scenekunstnere er kairos-øyeblikk knyttet til en dimensjon til: Når man står på en scene er man avhengig av karisma, og definisjonen på karisma er tilstedeværelse. Med tilstedeværelse mener jeg da at man lar øyeblikket styre seg fremfor at man selv forsøker å styre øyeblikket. Alle scenekunstnere vet at hvis det vi gjør blir for tenkt eller for villet, så opplever publikum det som uekte, de tror ikke på det vi gjør. Hvis man ikke gir seg over til øyeblikket forteller man ikke sannheten, sies det gjerne. Det er derfor norske topp-politikere kurses av skuespillere, for å øve på tilstedeværelse og dermed øke sin karisma og troverdighet.

  Og nettopp å øve på dette er hele poenget. Skuespiller Regine Ellingsæther som vant Gullruten i 2019 for sin hovedrolle i NRK-storsatsningen Lykkeland har nesten ingen teaterutdanning, hun har bare hele livet øvd på å være mest mulig tilstede i de situasjonene hun er i, ikke minst på scenen, hun har jobbet systematisk med å styrke det hun kaller tilstedeværelsesmuskelen og på den måten skape kairos-øyeblikk for seg selv. Det var slik hun ble stjerne.

Over-tenkning

Nå har det jo de siste tiår blitt veldig populært å snakke om tilstedeværelse, om å leve her og nå og carpe diem og fuglene veit. Men vi trenger å nærme oss dette på en veldig praktisk og jordnær måte, og det viktigste å forstå i forbindelse med tilstedeværelse er at det eneste som kan ta oss ut av øyeblikket er våre tanker. Dette skyldes at tanken alltid beveger seg i tid. Hvis vi ikke tenkte ville vi alltid befinne oss i øyeblikket. Hukommelse transporterer oss til fortiden, mens våre ønsker og fantasier tar oss inn i fremtiden. Å tenke er derfor en konstant tidsreise som fjerner oss fra det levende øyeblikket der all skaperkraft ligger.

  I toppidrettsmiljøet sier man derfor: Du kan ikke være i refleksjonsmodus når du skal prestere, noe som innebærer at man ikke skal tenke resultat eller konsekvens fordi dette ligger i fremtiden. Man skal heller ikke henge seg opp i feil som skjer underveis fordi dette tilhører fortiden. 

  I tråd med dette kan man si at mental trening og meditasjon først og fremst handler om å ta kontroll på tankestrømmen, noe som på ingen måte er en ny tanke. Innenfor psykoanalysen har man i nesten hundre år fremholdt at evnen til å koble seg fra egen tankestrøm er helt avgjørende i terapeutisk sammenheng. 

  De fleste sangere har erfart hvordan man kan ødelegge for seg selv gjennom å binde oppmerksomheten til ting som ligger foran eller ting som gikk galt, et fenomen som særlig oppstår under press.  Skal jeg balansere på ei slakk line må jeg være i situasjonen. Ligger jeg tre meter foran eller tenker på at jeg kranglet med kjæresten i går, så mister jeg kontrollen. Prestasjonen glipper fordi øyeblikket glipper, noe som skyldes at jeg ikke er tilstede når kairos-øyeblikket forsøker å nå meg fordi jeg er opptatt med å bearbeide fortiden eller forberede fremtiden. 

I prestasjonssammenhenger blir man ofte fortalt at tilstedeværelse dreier seg om å ikke miste fokuset, men dette er en upresis formulering. Det går ikke an å miste fokuset, fokuset er alltid et sted, hvis vi da ikke er i dyp søvn eller er bevisstløse. Spørsmålet er bare hvor. Er vi oppmerksomme på det som skjer her og nå, eller har vi bundet fokuset vårt til noe foran eller bak i tid? 

 Hjernen er plastisk, og et stort problem i dagens samfunn er at vi trener hjernen opp til alt annet enn tilstedeværelse. Dermed blir vi kjempegode til å tenke, men elendige på å være tilstede. Det sies at det moderne mennesket tenker mellom 30-40 tusen tanker hver dag, noe som innebærer at vi tilbringer mye mer tid i våre tanker om virkeligheten enn i den virkelige virkeligheten. Og det er dette toppidrettsutøvere trener systematisk for å unngå. 

  Nå har jo tenkning selvsagt en funksjon, men når startskuddet går, når sceneteppet går opp, må man ha gjort seg ferdig med analysene. Da er det kun øyeblikket som gjelder, noe som altså først og fremst innebærer å ikke miste seg i egen tankestrøm.

 Men her oppstår det raskt et problem. De aller fleste av oss opplever jo at vi ikke klarer å skru av tankene våre. Vi finner ikke av-knappen. Vi klarer ikke å ikke tenke. Så hva gjør vi da?

Oppmerksomhetstrening

Det vil alltid foregå tenkning i oss, det kan vi gjøre lite med og vi skal heller ikke forsøke å stoppe dette. Mentale bilder flimrer i hodet hele tiden. Problemet er ikke tanken i seg selv, men at vi hele tiden mister oss i disse tankene. Det er som å være på kino. Hvis vi sitter i en kinosal og spiser popcorn mens vi ser en spennende film så blir vi så absorbert av filmen av vi glemmer at vi sitter i en kinosal og spiser popcorn. Nøyaktig det samme skjer i forhold til tankene våre. Vi oppslukes kontinuerlig av bildene inni hodet vårt. 

 Det er dette som er utfordringen, og det er her toppidrettsutøverne kommer med et interessant innspill: Eneste løsning på over-tenkning sier de, er å fylle sinnet med noe annet enn tenkning. Og det eneste som er noe annet enn tenkning er oppmerksomhet

  Vi kan sitte på en sykkel i egne tanker, men idet forhjulet får skrens er vi plutselig helt til stede i situasjonen for å unngå å falle. Og idet øyeblikket vi er 100% oppmerksomme, er vi ikke lenger bundet til tankene våre. Tenkning og oppmerksomhet utelukker hverandre. Fyller vi sinnet med oppmerksomhet, reduseres tenkningen automatisk. Det er som å lytte på radioen; man kan ikke høre på to kanaler samtidig. Det er  derfor det ofte hjelper å gå tur når man er deppa, fordi man da blir oppmerksom på ting rundt seg, som naturen, mennesker og hendelser. Av samme grunn praktiserer Olympiatoppen det som kalles oppmerksomhetstrening, mens zen-buddhistiske munker klasker sine studenter med en pinne hvis de blir sittende i egne tanker. 

  Dette er også ideen bak mindfulness og de fleste former for meditasjon, at man skal trene opp sin egen oppmerksomhetsevne, både for å bli mer oppmerksomme på øyeblikket, men også for å bli oppmerksomme på egne tanker. For idet man blir oppmerksom på sine tanker er man ikke lenger fanget av dem. Det er fullt mulig å betrakte sine egne tanker, og da løser bindingen til tanken seg automatisk opp.

  Den samme teknikken kan brukes i forhold til vonde følelser. Når vi blir oppmerksomme på våre følelser erfarer vi oss straks som noe annet enn våre følelser: Her er jeg, der er følelsen.   

  Det som gjør at vi mister oss i følelsene er at vi mister oss i de tankene som følelsene skaper, og fordi tanker og følelser forsterker hverandre gjensidig fanges vi mellom dem.

  De beste toppidrettsutøverne er eksperter på å forhindre dette. Istedenfor å la frykten omdanne seg til katastrofetanker er de trent på å omgjøre frykten i magen til energi i brystet. Dette skjer ved at de tillater seg å føle frykten direkte i kroppen uten at den får forplante seg opp i hodet og dermed ta dem ut av øyeblikket. 

  Kroppen kan aldri befinne seg i fortid eller fremtid, den vil alltid være låst til øyeblikket. Det betyr at alt det vi føler og kjenner gir oss tilstedeværelse, noe som jo også Toralv Maurstad gjorde et poeng av.

  De beste sangerne og scenekunstnerne er flinke til å utnytte dette når de blir nervøse. Istedenfor å tenke rundt det de er nervøse for, prøver de å føle og kjenne nervøsiteten på en mer direkte måte. Slik bruker de nervøsiteten som et middel til å ta seg inn i øyeblikket, og dermed omskaper de frykten til en ressurs som hjelper dem å bli herre over situasjonen. 

Analyse-paralyse

Grunnen til at vi ikke klarer å stoppe vårt eget tankekjør er fordi vi tror at tenkning gir oss kontroll. Men gjør den det?

  For en tid tilbake skulle jeg ta ut penger i en minibank. Jeg ble stående i kø, og mannen foran meg hadde glemt koden sin. Og da rakk jeg selvsagt å bekymre meg for om jeg husket min kode. Jeg begynte panisk å memorere tallene, og da det var min tur virket plutselig ikke fingrene mine. I fire år hadde fingrene funnet veien til de riktige tallene, men nå hadde jeg kommet i veien for meg selv. Jeg hadde havnet i det sjakkspillere kaller vurderingsfella. På fagspråket kalles det analyse-paralyse, en tilstand hvor over-tenkning fører til beslutningslammelse. Jo mer vi tenker, jo større blir frykten for å velge feil. På den måten havner vi fort i en ond sirkel. 

  Når jeg har tenkt mer enn et kvarter går det som regel bare nedover, sier sjakkspiller Simen Agdestein. 

  Som sanger har jeg ofte blitt stående og betrakte meg selv utenifra. Å tenke for mye om det jeg gjør hindrer meg i å være i det jeg gjør, og for scenekunstnere er dette en svært uheldig tilstand å være i. 

Taus kunnskap

 I tilfellet med pinkoden tenkte jeg i stykker det som lå i muskelminnet mitt, det som på fagspråket kalles taus kunnskap. Taus kunnskap er alt det vi har tilegnet oss over tid, men som vi ikke er klar over at vi kan eller vet fordi dette ligger lagret under terskelen for bevisst tenkning. Poenget med taus kunnskap at vi alltid kan mer enn vi tror.

  Billedkunstneren Håkon Gullvåg sier det slik: 

  Jeg maler på instinkt, men instinkter er tanker sådd for lenge siden. 

  Det er derfor toppidrettsutøvere driver med mengdetrening. For å bake ting inn i nervebaner og reaksjonsmønstre og på den måten omgjøre tenkning til intuisjon og instinkt. Jo mer vi øver, jo mer legges på harddisken. Disse ressursene kommer så ut som automatiserte ferdigheter, hvis vi ikke forstyrrer prosessen med for mye tenkning. 

*

Det tristeste eventyret jeg vet om er fortellingen om tusenbeinet. Tusenbeinet elsket å danse, og hver kveld samlet alle dyrene seg for å se tusenbeinet stå på en stein og danse. En kveld tusenbeinet tok en liten pause i dansinga spurte frosken: Hvordan i alle dager klarer du å holde orden på alle de tusen beina dine? 

  Det syntes tusenbeinet var et merkelig spørsmål: Nei det har jeg aldri … det har jeg aldri tenkt på, svarte hun.

  Og da hun skulle begynne å danse igjen så snublet hun og snublet igjen. Hun klarte så vidt å slepe seg hjem til hula si. Og der sitter hun den dag i dag. 

Når mye står på spill begynner vi å gjøre unaturlige ting, sier Cato Zahl Pedersen på Olympiatoppen. Vi forsøker å styre ting fra hodet istedenfor å stole på kroppens reflekser. Og dermed kutter vi forbindelsen til vår tause kunnskap. 

  Det er derfor det er så viktig å være avspent i prestasjonsøyeblikket, fordi spenning stenger kanalen til våre underbevisste ressurser. Det som kjennetegner genier er nettopp at de gjennom en avspent spontanitet har direkte forbindelse til disse ressursene i seg. Mozarts originale noter er skrevet helt uten overstrykninger, som om han skrev på diktat. Selv sa han: Jeg skjønner ikke hvorfor folk kaller meg genial, jeg skiver jo bare det jeg hører inni meg.

Anders Fannemel, en skihopper som hadde verdens lengste hopp fra 2015-2017, fortalte meg i et intervju: 

  Et hopp avgjøres i hovedsak i løpet av et mikrosekund på hoppkanten. Det å skulle forløse mange års trening i løpet av et mikrosekund kan aldri gjøres med hodet. Det eneste som gjelder når man nærmer seg hoppkanten er derfor bare å stole på all den treningen som er lagt ned og gi seg over til øyeblikket og til kroppen. 

For sangere er det svært viktig å ha en slik tillit til sin tause kunnskap fordi det å synge innebærer så kompliserte prosesser at vi aldri vil klare å styre sangen bevisst. Som i all kunst handler det dermed om å ha tillit til det i oss som alltid er større enn vår vilje og tanke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *